– Norge må øke sin forsyningssikkerhet og beredskap. Dette avhenger av industriell kapasitet. Samtidig har vi også både ambisiøse mål om klima- og naturvern. Uten mer stabil og arealeffektiv kraftforsyning går disse ambisjonene fra å være vanskelige til rent umulige, sier administrerende direktør i Norsk Kjernekraft, Jonny Hesthammer.
Han sier at folket og kommunene i Norge er tydelige; det er kjernekraft de vil ha. Nå ser vi også endelig bevegelse i nasjonalpolitikken, etter landsmøtene hittil i år.
Men det gjenstår likevel å sette politikken ut i livet. Dette avhenger av de enkelte toppolitikere, hvordan de selv prioriterer og, ikke minst, hva de de selv vet om de ulike energikildene.
Kjernekraft er det som historisk har vist seg å være den mest effektive strategien for å på plass store mengder stabil kraft. Innen ti år kan vi ha det første kjernekraftverket på plass. Og vi kan doble kraftproduksjonen i løpet av to-tre tiår, hvis politikerne gir klarsignal nå. Til sammenligning har det i praksis ikke blitt gitt konsesjon til ny kraftproduksjon de siste årene.
Men for å komme i gang, må politikerne begynne å tenke annerledes. Planlegging kan ikke bare skje for en valgperiode om gangen. Det må skje i et generasjonsperspektiv, slik tidligere generasjoner gjorde det da de bygde vannkraften.
Les om de ti mest utbredte mytene om kjernekraft her:
Myte 1: «Ingen vil ha kjernekraft i sin bakgård»
Det stemmer ikke. Flere meningsmålinger viser at kjernekraft er en av de mest populære energikildene. Ifølge Ipsos’ Norsk Monitor er kjernekraft også den mest populære enkeltkilden. Organisasjonen Norske Kjernekraftkommuner har hele 60 medlemskommuner, og Norsk Kjernekraft har mottatt henvendelser fra over 90 kommuner med interesse for kjernekraft.
Også internasjonalt er trenden tydelig: der kjernekraftverk faktisk er etablert, er oppslutningen blant nærbeboere ofte over 90 %. Dette i motsetning til erfaringene med vindkraft, hvor lokal motstand ofte øker etter utbygging, hovedsakelig på grunn av støy, arealinngrep og tap av boligverdier.
I tillegg har de fleste norske partier på Stortinget i dag vedtatt en positiv politikk for kjernekraft. Selv om dette må følges opp med konkrete beslutninger, viser det at politisk motstand også er i ferd med å smuldre bort.
Konklusjon: Påstanden om at «ingen vil ha kjernekraft» stemmer ikke med virkeligheten. Tvert imot ser vi bred folkelig og politisk støtte – spesielt i kommuner som har sett potensialet for trygg, stabil og arealeffektiv kraftproduksjon. Trenden er også at oppslutningen øker etter etablering.
Myte 2: «Det tar for lang tid å bygge kjernekraft»
Noen hevder at kjernekraft tar for lang tid å realisere. Men stemmer det egentlig, når man sammenligner med andre kraftkilder?
Da Sverige bygget kjernekraftverkene sine, så økte de kraftproduksjonen med over 5 TWh hvert år i snitt. Til sammenligning har vindkraft i Norge siden slutten av 90-tallet gjennomsnittlig vokst med litt over 0,5 TWh årlig.
Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået IAEA, tar det 10-15 år fra regjeringen i et land begynner å utrede kjernekraft til det første kraftverket er i drift. Siden Norge allerede har det meste av nødvendig infrastruktur på plass, er det realistisk å ha de første kjernekraftverkene i drift i Norge innen 2035.
Og når man først kommer i gang med kjernekraft, så gir det en rask økning i kraftproduksjonen. Om man skulle begynt å bygge vindkraft igjen fra i år, så kan kjernekraft likevel ta igjen all ny vindkraft allerede fra 2035. Året etter: om lag det dobbelte. Dette tar heller ikke hensyn til bruk av prosessvarme fra kjernekraftverkene, noe som kan øke produksjonen vesentlig.
Selv med konservative anslag viser dette at kjernekraft kan bygges ut raskere enn mange tror. Og med serieproduksjon av små modulære reaktorer (SMR), vil byggeprosessen bli ytterligere effektivisert. Konklusjon: Kjernekraft kan bidra vesentlig til norsk kraftproduksjon allerede på 2030-tallet, og gir raskere og mer stabil effekt enn mange alternativer.
Myte 3: «Avfallet er et kjempeproblem»
Kjernekraft produserer lite avfall, og det finnes gode og trygge måter å håndtere det på. Mesteparten av radioaktiviteten finnes i det brukte brenselet, som først lagres i vannbasseng og deretter i metallbeholdere.
Etter 30–40 år faller radioaktiviteten med 99,9 %, og avfallet deponeres i sikre underjordiske anlegg. Finland og Sverige er langt fremme: de bygger nå slike deponier i solid grunnfjell, med kobberkapsler og bentonittleire som sikrer at radioaktiviteten ikke kommer ut. Myndigheten i Sverige, Finland og en rekke andre land har gransket denne teknologien grundig og kommet frem til at den er helt trygg.
Avfallet kan også gjenvinnes. Store deler av det brukte brenselet kan gjenbrukes i nye reaktorer, noe som reduserer både avfallsmengde og behov for nytt uran. Videre er kostnadene forbundet med avfall lave – i Sverige dekkes alt gjennom et fond betalt av kraftverkene selv, ved å ta en avgift på 3-6 øre pr. kWh.
I tillegg har vi i Norge uansett avfall som må håndteres ved å bygge akkurat den samme typen anlegg som trengs for håndtering av avfall fra kjernekraftverk, selv om det skulle bli bygget mange kjernekraftverk. Dersom staten samarbeider med norske kjernekraftverk om slik infrastruktur, kan skattebetalerne spare flere milliarder.
God oppslutning gjelder til og med avfallet. I Norge, som i andre land, har vi lokalsamfunn som er interessert i å være vertskap til et nasjonaldeponi for avfall, grunnet arbeidsplassene dette medfører. Avfallet kan i stor grad også gjenbrukes som nytt brensel.
Konklusjon: Kjernekraftens avfallshåndtering er godt regulert, teknisk moden og allerede i drift i flere land. I Norge må vi uansett håndtere slikt avfall, og dersom det etableres en kjernekraftindustri vil offentlige utgifter for dette kunne reduseres betydelig.
Myte 4: «Kjernekraft er for dyrt»
Det er vanlig å høre at kjernekraft er for dyrt, men denne oppfatningen bygger ofte på misforståelser og utdaterte sammenligninger. I praksis kan kjernekraft faktisk bidra til å senke de totale strømkostnadene.
Et kjernekraftverk produserer store mengder stabil kraft uavhengig av vær og kan bygges nær forbruket, som reduserer behovet for omfattende nettutbygging. Dette senker kostnader til overføring, flaskehalser og systemtjenester. Små modulære reaktorer (SMR) åpner for serieproduksjon, raskere bygging og lavere kapitalkostnader over tid.
En ofte brukt metode for kostnadssammenligning er «Levelized Cost of Electricity» (LCOE). Men denne tar ikke hensyn til når på døgnet kraften produseres, eller om produksjonen samsvarer med forbruket. Derfor fraråder Det internasjonale energibyrået (IEA), og mange ledende aktører, å bruke LCOE til å sammenligne teknologier med ulike driftsmønstre.
Mer nyanserte metoder, som «Full-System LCOE», viser at kjernekraft konkurrerer godt når alle systemkostnader tas med i beregningen. Ifølge analyser fra blant annet Bank of Amerika, er totalkostnadene for kjernekraft langt lavere enn kostnaden for et kraftsystem der væravhengig kraft dominerer. Dette kommer av kjernekraft reduserer behovet for nettinvesteringer og reservekraft. Bare her kan Norge spare mange titalls milliarder.
Et kjernekraftverk har i tillegg lang levetid og lave driftskostnader. Etter at anlegget er nedbetalt, kan kraften produseres til rundt 25 øre/kWh i flere generasjoner. Dette er billig sammenlignet med totalstrømregningen til norske husholdninger, som ofte overstiger 100 øre/kWh når avgifter og nettleie er inkludert.
Dette har også verdens største private selskaper, kanskje de dyktigste investorene, lagt merke til. De satser på kjernekraft.
Konklusjon: Kjernekraft er en kostnadseffektiv energikilde med lave driftskostnader og høy forsyningssikkerhet. Mange beregninger undervurderer denne verdien fordi de overser de virkelige kostnadene ved kraftsystemet.
Myte 5: «Norge har ingen konkurransefortrinn innen kjernekraft»
Tvert imot: Norge har naturgitte og teknologiske fordeler som gjør kjernekraft ekstra gunstig her til lands. Vår lange kyst, dype fjorder mange vassdrag gir tilgang på kaldt kjølevann, som øker effektiviteten og fjerner eller reduserer behovet for kjøletårn. Stabilt fjell og lav jordskjelvfare gjør byggingen raskere, enklere og billigere.
Kjernekraft passer godt med norsk industri, som trenger både elektrisitet og prosessvarme for å kutte utslipp. Kjernekraftverk kan bygges nær eksisterende industri, infrastruktur og kraftnett, noe som gir lavere kostnader. Samlet kan disse fordelene kutte byggetid og kostnader, samt øke inntektene.
I tillegg har Norge allerede godt distribuert infrastruktur og høy kompetanse innen prosessindustri og energiteknologi. Særlig vår petroleumsindustri, der 200 000 nordmenn sysselsettes direkte og indirekte, har stor overføringsverdi til kjernekraft. Vi slipper også å ta utviklingskostnaden for reaktorer – det gjøres i andre land nå.
Konklusjon: Norge har sterke naturgitte og teknologiske fortrinn for kjernekraft. Å utnytte disse kan gi lave kostnader, høy forsyningssikkerhet og industriell vekst – og dermed et reelt konkurransefortrinn.
Myte 6: «Kjernekraft er farlig»
Frykten for kjernekraft er ofte overdreven. Vitenskapelige analyser viser at kjernekraft er like trygt som sol- og vindkraft.
Den alvorligste ulykken i kjernekrafthistorien var Tsjernobyl i 1986, som var et resultat av dårlig design og alvorlige brudd på sikkerhetsprosedyrer. Selv datidens kjernekraftverk hadde ikke de samme svakhetene, og dagens reaktorer har passive sikkerhetssystemer som gjør dem enda tryggere.
Ulykken i Fukushima i 2011 førte ikke til strålingsrelaterte dødsfall, til tross for omfattende medieoppmerksomhet. Three Mile Island i USA (1979) er et annet kjent tilfelle, men medførte ikke noen helsevirkninger.
En analyse (delvis gjengitt her) utført av det amerikanske regulatoriske organet på 70-tallet, viste til og med at det er flere tusen ganger mer sannsynlig å omkomme som følger av å bli truffet av et fly mens man står på bakken, enn det er å omkomme som følger av en kjernekraftulykke, i et land med 100 kjernekraftverk. Flytrafikken er nok sikrere enn før, men det er også kjernekraften.
Små modulære reaktorer (SMR) – som vurderes for Norge – er designet med særlig høye sikkerhetsmarginer og lavere risiko for alvorlige hendelser. Konsekvensene dersom noe skulle skje er også langt lavere enn noen forestiller seg. Risikoen er ekstremt lav, men sikkerheten er likevel topp prioritet gjennom hele levetiden til kraftverket.
Konklusjon: Moderne kjernekraftverk er trygge. Risikoen for alvorlige hendelser er svært lav, og langt lavere enn for mange andre energikilder. Vitenskapelige vurderinger og historiske data understøtter dette.
Myte 7: «Vi har ikke regelverket»
Det stemmer ikke at Norge mangler regelverk for kjernekraft. Tvert imot finnes det et tydelig lovverk som gjør det mulig å bygge kjernekraftverk i Norge, og som beskriver hvilke konsesjoner og tillatelser som må på plass før byggingen kan starte.
Bygging og drift av kjernekraftverk krever blant annet:
- Konsekvensutredning
- Konsesjon etter atomenergiloven
- Tillatelse etter forurensningsloven
- Konsesjon etter energiloven
Lovverket fastslår at utbyggere må følge sikkerhetsstandarder fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Det betyr at Norge kan bruke teknologi og dokumentasjon fra land med etablerte kjernekraftverk, som USA, Canada og Storbritannia.
Det er heller ikke forbudt å bygge kjernekraft i Norge – det krever bare en forsvarlig prosess med de nødvendige godkjenninger. Det finnes også et lovverk for avfallshåndtering.
Konklusjon: Norge har allerede det regelverket som trengs for å etablere kjernekraft. Det som mangler er politisk vilje og ressurser til å sette det i verk.
Myte 8: «Moderne kjernekraft finnes bare på tegnebrettet»
Det er feil å hevde at kjernekraftteknologien som vurderes i Norge kun finnes på tegnebrettet. Små modulære reaktorer (SMR), som er det mest aktuelle for Norge, bygges allerede i dag, og mange varianter vil være ferdigstilt innen tidlig 30-tall. Flere varianter av SMR er i stor grad basert på velkjent teknologi og prinsipper som brukes i moderne kjernekraftverk.
Det finnes over 80 SMR-konsepter globalt. Blant disse finnes riktignok flere som er i utviklingsfasen, men flere er også bygget og under oppføring. 10–15 av de hittil mest modne variantene vurderes som mest relevante for norsk bruk. Mange av disse er designet med bakgrunn i etablert teknologi, med fokus på modularisering – altså at komponentene bygges i fabrikk og monteres på stedet. Dette kutter byggetid og kostnader, selv om det fremdeles vil bære behov for mange lokale arbeidsplasser under bygging og drift.
Store selskaper som Google, Microsoft og Dow investerer allerede tungt i slike prosjekter. Kostnadsreduksjon, høyere sikkerhet og fleksibilitet i bruk gjør at SMR har fått stor oppslutning globalt. I tillegg vil Norge kunne bygge på erfaringene fra de første anleggene internasjonalt, noe som reduserer risiko og byggekostnader ytterligere.
Konklusjon: SMR-teknologi er ikke lenger bare på tegnebrettet – den bygges nå og er allerede kommersielt tilgjengelig. Norge kan dra nytte av denne utviklingen uten å være først ute.
Myte 9: «Brenselet kommer fra Russland»
Det stemmer ikke. Selv om Russland har hatt en rolle i prosessering og anrikning av uran, er det fullt mulig å skaffe kjernekraftbrensel uten å involvere Russland. Verdens største uranreserver finnes i stabile land som Australia og Canada, og mange vestlige land har egne anriknings- og produksjonsanlegg. Sverige har også store forekomster som kan utnyttes.
Hele brenselets forsyningskjede – fra gruve til ferdig brenselselement – finnes i NATO-land og andre allierte. I tillegg er internasjonal kontroll fra IAEA og nasjonale myndigheter strenge, og all transport skjer i henhold til omfattende sikkerhetsregler. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) følger opp dette i Norge.
Uran er heller ikke en knapp ressurs. Det er et vanlig mineral, og bare en liten mengde trengs for å produsere enorme mengder energi. I tillegg kan brukt brensel resirkuleres, og fremtidige reaktorer vil kunne bruke thorium eller uran utvunnet fra sjøvann.
For andre såkalte «energimineraler», som blant annet trengs for batterier og solceller, er utfordringen betydelig større. I enkelte tilfeller står ett eneste land for tilførselen av viktige mineraler, der Kina ofte er representert. Kinas andel av raffinering for nikkel er omtrent 35 %, 50-70 % for litium og kobolt og nærmere 90 % for sjeldne jordartsmetaller og -mineraler. Kinas totale markedsandel av energikritiske mineraler er større enn OPECs andel av oljemarkedet. Dette gjelder ikke uran.
Konklusjon: Kjernekraft er ikke avhengig av Russland. Det finnes sikre, mangfoldige og vestlig-kontrollerte leverandørkjeder for hele brenselssyklusen.
Myte 10: «Kjernekraft brukes til å lage atomvåpen»
Det er en seiglivet myte at kjernekraft og atomvåpen henger sammen. I realiteten er sivil kjernekraftproduksjon og utvikling av atomvåpen to helt forskjellige ting – med ulike formål, design og tekniske krav.
For å lage atomvåpen kreves svært spesifikke materialer og prosesser som ikke finnes i sivile kjernekraftverk. Atomvåpen bruker anriket uran med en konsentrasjon av fissilt materiale (U-235) på rundt 90 %. Til sammenligning bruker kjernekraftverk lavanriket uran med under 5 % U-235. Dette gjør brenselet ubrukelig i våpensammenheng.
Det hevdes av og til at brukt brensel fra kjernekraftverk kan brukes til å lage våpen. Dette er også feil. Det brukte brenselet inneholder en blanding av radioaktive stoffer, inkludert isotoper som gjør det uegnet til våpenproduksjon. For å produsere våpenplutonium brukes egne typer reaktorer som driftes på en helt annen måte enn kraftreaktorer. Disse såkalte militære reaktorene har ingen tilknytning til sivil kjernekraftproduksjon.
Kjernekraftverk overvåkes også kontinuerlig av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), og alt kjernebrensel og brukt avfall er underlagt strenge inspeksjoner og kontrollregimer. Det gjør det praktisk talt umulig å bruke sivile kjernekraftverk til å produsere våpenmateriale uten at det blir oppdaget.
Det kjernekraft derimot brukes til utover energiproduksjon, er fredelige og samfunnsnyttige formål – for eksempel produksjon av medisinske isotoper. Disse brukes blant annet til diagnostisering av sykdommer, behandling av visse krefttyper (for eksempel prostatakreft), og sterilisering av medisinsk utstyr. Enkelte isotoper, som molybden-99 og lutetium-177, produseres nesten utelukkende i kjernekraftverk og har livsviktig anvendelse innen moderne medisin.
Konklusjon: Kjernekraftverk og atomvåpenproduksjon er to vidt forskjellige ting. Det er egne militære reaktorer som brukes til slike formål, og disse har ingenting med sivil kjernekraft å gjøre. Sivil kjernekraft kan derimot produsere medisinske isotoper og støtter fredelig utvikling – ikke krig.
Denne artikkelen er laget av Norsk Kjernekraft og Dalane Kjernekraft.
